“When written in Chinese the word “crisis” is composed of two characters; one represents danger and the other represents opportunity.”(John F. Kennedy, 12. april 1959).
Sommeren har vært en børsfest vi ikke har sett maken til siden 30-tallet. Ledende politikere og økonomer har stått frem og avblåst finanskrisen. Men de kalde fakta tyder derimot på at vi bare står foran en ny fase, og at det verste ennå ligger foran oss.
IKKE SIDEN 30-TALLET har aksjemarkedet steget så mye så fort. (MSCI World Index/Bloomberg).
Det globale aksjemarkedet har steget cirka 16 prosent i løpet av den siste måneden.
Hovedindeksen på Oslo Børs har lagt på seg 7,5 prosent.
Omsetningen av risikable gjeldspapirer er tilbake på nivået før Lehman-konkursen og investorenes vilje til å ta risiko er større enn på over et år.
Eksperter hevder at vi er i ferd med å passere bunnen i en syklus og at økonomien bare vil bli bedre fremover.
De kan umulig ha studert historie.
Arrogansen
SKRÅSIKKER? Den blå streken viser aktviteten i verdensøkonomien fra juni 1929 og de følgende fire år. Den røde streken viser utviklingen fra april 2008 og frem til nå. (Kilde: Eichengreen and O’Rourke).
I så fall ville de sett at det som skjer i vårt økonomiske system har skjedd flere ganger før. Mønsteret er det samme, og konsekvensene er alltid enorme sosialøkonomiske omveltninger.
Etter krakket i 1929 opplevde man flere kraftige og langvarige oppturer i aksjemarkedet.
Også den gang ble det fremhold som starten på en ny vekstperiode.
Men først tre år etter, i 1932, nådde markedet bunnen.
Den økonomiske veksten kom først tilbake etter Andre Verdenskrig – 30 år senere.
Optimistene argumenterer med at dagens økonomiske system ikke er det samme som for 80 år siden. Det er delvis riktig.
Likevel er det en ting som aldri forandrer seg; menneskelig adferd.
Kanskje er det største problemet vår arrogante oppfattelse av at vi kan kontrollere og styre alle variablene som inngår i vårt kompliserte system.
Myndigheter og politikere prøver instinktivt å påvirke noe de ikke aner hvordan fungerer.
Og det går like galt hver gang.
Slik er den menneskelige natur anlagt.
Inkompetansen
ØKONOMI er ingen eksakt vitenskap, men etterpåklokskap er.
Økonomene har fått så ørene flagrer på grunn av sin manglende evne til å forutse finanskrisen.
Delvis berettiget, men til økonomenes forsvar skal det sies at utdannelsen de fleste har fått har flere huller enn kvartalsrapporten til Wells Fargo.
I “normale” tider består økonomien av 25 % økonomisk teori/vitenskap, 25 % psykologi, 25 % matematikk og 25 % politikk.
I krisetider øker andelen psykologi kraftig. Andelen politikk øker også, mens matematikk og teori får mindre betydning.
Regjeringsøkonomene bruker fremdeles omtrent det samme matematiske systemet det brukte på 70-tallet da velferden stod i sentrum og matematikken hadde størst betydning for sosialøkonomien.
Dessuten kan en økonomi sammenlignes med å varme opp melk; det er ikke lett å se at det koker før det fosser over.
Historieløsheten
MARCUS TULLIUS CICERO som allerede i år 55 f.kr advarte myndighetene i Roma om finanskrisen som senere førte til imperiets fall.
Det sies at det eneste menneskene lærer av historien er at vi aldri lærer av historien.
Vel, man må jo kjenne historien for å kunne lære av den.
Dessverre ser det ut til at kunnskapen svikter her også.
Lyder dette kjent?
“The budget should be balanced, the Treasury should be refilled, public debt should be reduced, the arrogance of officialdom should be tempered and controlled, and assistance to foreign lands should be curtailed lest we become bankrupt. People must again learn to work, instead of living on public assistance.”
Sitatet tilhører den romerske filosof, poet, advokat og politiker Marcus Tullius Cicero som i år 55 (f.kr) advarte Senatet i Roma om krisen som noen hundre år senere knuste hele imperiet.
Romerrikets fall er en av de best dokumenterte kriser i historien.
Det begynte med en fattigdomskrise hvor forskjellen mellom fattige og rike ble enorm. Blant samfunnets elite var kammeraderi og korrupsjon en naturlig del av systemet.
Det utløste sosial uro og opptøyer. Mydighetene i Roma responderte med å bygge opp militærmakten, samt sette i gang en rekke spektakulære byggeprosjekter.
Datidens supermakt brukte stadig mer penger – mer enn den tjente.
Keiser Nero (54 til 68 e.kr) løste problemet ved å redusere innholdet av sølv i myntene slik at det kunne lages flere av dem. I prinsippet det samme som USA gjør når de trykker flere pengesedler.
Etterfølgende keisere fortsatte å spe ut sølvmyntene, 60 år etter var inflasjonen på 200 prosent. Så fulgte en lang periode med kraftige opp og nedturer, sosialt og økonomisk.
I 270 var myntenes verdi redusert til en femtiendedel. Kvaliteten var dårlig og gjorde falskmyntneri til en meget enkel sak. Imperiets fiender brukte massiv falskmyntneri i sin krigføring og knekket pengenes troverdighet fullstendig.
De romerske keiserne måtte ty til ekspropiasjon og krevde blant annet inn skatt i form av kveg og annet som kunne brukes til å fore soldatene.
Valutaen hadde kollapset. Finanskrisen var et faktum og økonomien var inne i det vi i dag kaller en depresjon.
På begynnelsen av 300-tallet gjennomførte romerske keisere flere reformer , både sosiale og økonomiske. Det ble for eksempel laget nye mynter med både sølv og gull.
Det løste ikke det fundamentale problemet; tilliten til økonomien og regjeringen var knust.
Folk søkte til nye ekstreme teorier og ideologier, deriblant kristendommen som på den tiden var en ren anti-politisk religion.
På slutten av 400-tallet gikk Romerriket i oppløsning. Det ble starten på den mørke middelalderen.
Veiskillet
NOK ER NOK. De store økonomiske krisene fører alltid til betydelige sosialøkonomiske endringer, viser historien.
Senere har verden opplevd flere økonomiske kriser som har avslørt nøyaktig de samme svakhetene i pengesystemet som romerne slet med.
Fem fellestrekk skiller seg ut:
• Myndighetenes arroganse og tro på at de kan behandle folk som de vil. (Revolusjon er alltid en mulighet).
• Marxistiske prinsipper om at makt og verdier skal forvaltes av lederne er det mest destruktive systemet av alle. Det forbyr menneskelig natur og forhindrer økonomisk innovasjon.
• Sløsing med nasjonale verdier i form av subsidier, gaver, økonomisk hjelp til andre land, etc. ødelegger kapitaldannelsen og reduserer nasjonens formue. (Lojalitet og vennskap kan ikke kjøpes).
• Provinser og delstater klarer ikke å betale skatt til sentrale myndigheter som igjen er ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser.
• Folk mister tilliten til økonomi og myndigheter. De begynner å hamstre verdier fordi pengene ikke lenger godtas som betalingsmiddel. Myndighetene kriminaliserer sine egne for å rettferdiggjøre konfiskering.
I sommer har verdens åttende største økonomi – California – gått konkurs. Trolig er det toppen av et isfjell.
USA har ikke bare noen krisepakker å finansiere, nasjonen har også vedtatt velferdstiltak for mellom femti og hundre tusen milliarder dollar som det ikke er dekning for.
Europa har ufinansierte tiltak for minst like mye.
FRODE HAUKENES, journalist og kommentator i Mentor Medier AS.
Alt er basert på at noen en dag vil betale regningen.
Den historiske dokumentasjonen indikerer at det aldri vil skje fordi politikere er opptatt av kortsiktige løsninger for å holde hjulene i gang og beholde makten.
Vi står nå overfor et veiskille hvor vi i realiteten kun har to veier å gå; vi kan la vårt pengesystem kollapse, ta konsekvensene, og skape en ny og bæredyktig økonomi.
Eller vi kan gjøre som vi vanligvis gjør – overlate problemet til neste generasjon.
![Reblog this post [with Zemanta]](https://i0.wp.com/img.zemanta.com/reblog_e.png)
Algorithm&Blues 
Cicero, consumer confidense, Counties, currency, economic history, Federal Reserve, financial crisis, human behaviour, John F Kennedy, Monetary policies, Nero, public confidence, Public Debt, Roman Empire, Stock market, Treasury, Wells Fargo, world economy
Ved veiskillet
In Health and Environment, International Econnomic Politics, Views, commentaries and opinions on 09.08.09 at 04:44Sommeren har vært en børsfest vi ikke har sett maken til siden 30-tallet. Ledende politikere og økonomer har stått frem og avblåst finanskrisen. Men de kalde fakta tyder derimot på at vi bare står foran en ny fase, og at det verste ennå ligger foran oss.
Det globale aksjemarkedet har steget cirka 16 prosent i løpet av den siste måneden.
Hovedindeksen på Oslo Børs har lagt på seg 7,5 prosent.
Omsetningen av risikable gjeldspapirer er tilbake på nivået før Lehman-konkursen og investorenes vilje til å ta risiko er større enn på over et år.
Eksperter hevder at vi er i ferd med å passere bunnen i en syklus og at økonomien bare vil bli bedre fremover.
De kan umulig ha studert historie.
Arrogansen
I så fall ville de sett at det som skjer i vårt økonomiske system har skjedd flere ganger før. Mønsteret er det samme, og konsekvensene er alltid enorme sosialøkonomiske omveltninger.
Etter krakket i 1929 opplevde man flere kraftige og langvarige oppturer i aksjemarkedet.
Også den gang ble det fremhold som starten på en ny vekstperiode.
Men først tre år etter, i 1932, nådde markedet bunnen.
Den økonomiske veksten kom først tilbake etter Andre Verdenskrig – 30 år senere.
Optimistene argumenterer med at dagens økonomiske system ikke er det samme som for 80 år siden. Det er delvis riktig.
Likevel er det en ting som aldri forandrer seg; menneskelig adferd.
Kanskje er det største problemet vår arrogante oppfattelse av at vi kan kontrollere og styre alle variablene som inngår i vårt kompliserte system.
Myndigheter og politikere prøver instinktivt å påvirke noe de ikke aner hvordan fungerer.
Og det går like galt hver gang.
Slik er den menneskelige natur anlagt.
Inkompetansen
Økonomene har fått så ørene flagrer på grunn av sin manglende evne til å forutse finanskrisen.
Delvis berettiget, men til økonomenes forsvar skal det sies at utdannelsen de fleste har fått har flere huller enn kvartalsrapporten til Wells Fargo.
I “normale” tider består økonomien av 25 % økonomisk teori/vitenskap, 25 % psykologi, 25 % matematikk og 25 % politikk.
I krisetider øker andelen psykologi kraftig. Andelen politikk øker også, mens matematikk og teori får mindre betydning.
Regjeringsøkonomene bruker fremdeles omtrent det samme matematiske systemet det brukte på 70-tallet da velferden stod i sentrum og matematikken hadde størst betydning for sosialøkonomien.
Dessuten kan en økonomi sammenlignes med å varme opp melk; det er ikke lett å se at det koker før det fosser over.
Historieløsheten
Det sies at det eneste menneskene lærer av historien er at vi aldri lærer av historien.
Vel, man må jo kjenne historien for å kunne lære av den.
Dessverre ser det ut til at kunnskapen svikter her også.
Lyder dette kjent?
“The budget should be balanced, the Treasury should be refilled, public debt should be reduced, the arrogance of officialdom should be tempered and controlled, and assistance to foreign lands should be curtailed lest we become bankrupt. People must again learn to work, instead of living on public assistance.”
Sitatet tilhører den romerske filosof, poet, advokat og politiker Marcus Tullius Cicero som i år 55 (f.kr) advarte Senatet i Roma om krisen som noen hundre år senere knuste hele imperiet.
Romerrikets fall er en av de best dokumenterte kriser i historien.
Det begynte med en fattigdomskrise hvor forskjellen mellom fattige og rike ble enorm. Blant samfunnets elite var kammeraderi og korrupsjon en naturlig del av systemet.
Det utløste sosial uro og opptøyer. Mydighetene i Roma responderte med å bygge opp militærmakten, samt sette i gang en rekke spektakulære byggeprosjekter.
Datidens supermakt brukte stadig mer penger – mer enn den tjente.
Keiser Nero (54 til 68 e.kr) løste problemet ved å redusere innholdet av sølv i myntene slik at det kunne lages flere av dem. I prinsippet det samme som USA gjør når de trykker flere pengesedler.
Etterfølgende keisere fortsatte å spe ut sølvmyntene, 60 år etter var inflasjonen på 200 prosent. Så fulgte en lang periode med kraftige opp og nedturer, sosialt og økonomisk.
I 270 var myntenes verdi redusert til en femtiendedel. Kvaliteten var dårlig og gjorde falskmyntneri til en meget enkel sak. Imperiets fiender brukte massiv falskmyntneri i sin krigføring og knekket pengenes troverdighet fullstendig.
De romerske keiserne måtte ty til ekspropiasjon og krevde blant annet inn skatt i form av kveg og annet som kunne brukes til å fore soldatene.
Valutaen hadde kollapset. Finanskrisen var et faktum og økonomien var inne i det vi i dag kaller en depresjon.
På begynnelsen av 300-tallet gjennomførte romerske keisere flere reformer , både sosiale og økonomiske. Det ble for eksempel laget nye mynter med både sølv og gull.
Det løste ikke det fundamentale problemet; tilliten til økonomien og regjeringen var knust.
Folk søkte til nye ekstreme teorier og ideologier, deriblant kristendommen som på den tiden var en ren anti-politisk religion.
På slutten av 400-tallet gikk Romerriket i oppløsning. Det ble starten på den mørke middelalderen.
Veiskillet
Senere har verden opplevd flere økonomiske kriser som har avslørt nøyaktig de samme svakhetene i pengesystemet som romerne slet med.
Fem fellestrekk skiller seg ut:
• Myndighetenes arroganse og tro på at de kan behandle folk som de vil. (Revolusjon er alltid en mulighet).
• Marxistiske prinsipper om at makt og verdier skal forvaltes av lederne er det mest destruktive systemet av alle. Det forbyr menneskelig natur og forhindrer økonomisk innovasjon.
• Sløsing med nasjonale verdier i form av subsidier, gaver, økonomisk hjelp til andre land, etc. ødelegger kapitaldannelsen og reduserer nasjonens formue. (Lojalitet og vennskap kan ikke kjøpes).
• Provinser og delstater klarer ikke å betale skatt til sentrale myndigheter som igjen er ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser.
• Folk mister tilliten til økonomi og myndigheter. De begynner å hamstre verdier fordi pengene ikke lenger godtas som betalingsmiddel. Myndighetene kriminaliserer sine egne for å rettferdiggjøre konfiskering.
I sommer har verdens åttende største økonomi – California – gått konkurs. Trolig er det toppen av et isfjell.
USA har ikke bare noen krisepakker å finansiere, nasjonen har også vedtatt velferdstiltak for mellom femti og hundre tusen milliarder dollar som det ikke er dekning for.
Europa har ufinansierte tiltak for minst like mye.
Alt er basert på at noen en dag vil betale regningen.
Den historiske dokumentasjonen indikerer at det aldri vil skje fordi politikere er opptatt av kortsiktige løsninger for å holde hjulene i gang og beholde makten.
Vi står nå overfor et veiskille hvor vi i realiteten kun har to veier å gå; vi kan la vårt pengesystem kollapse, ta konsekvensene, og skape en ny og bæredyktig økonomi.
Eller vi kan gjøre som vi vanligvis gjør – overlate problemet til neste generasjon.