econoTwist's

Archive for April, 2009|Monthly archive page

På lånt tid

In Health and Environment, National Economic Politics, Views, commentaries and opinions on 27.04.09 at 00:25

På lånt tid

Arbeiderpartiets vedtak om å utsette avgjørelsen om leteboring i Lofoten og Vesterålen ble møtt med jubel av både politikere, miljøvernere og oljebransjen selv. Men mest grunn til å juble har StatoilHydro.

Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte denne uken å utsette avgjørelsen om å åpne for oljeboring i områdene utenfor Lofoten og Vesterålen.
Området er miljømessig sårbart, og argumentet for å utsette leteboringen er at det trengs mer informasjon om konsekvensene for miljøet.

Området er miljømessig sårbart, og argumentet for å utsette leteboringen er at det trengs mer informasjon om konsekvensene for miljøet.

Oljebransjen har i lang tid presset på for å få tilgang til områdene lengst i nord, som ifølge beregninger inneholder noen de største olje- og gassfeltene i verden.


arctic-circle-oil-deposits.jpg

Ifølge oljedirektoratet inneholder Barentshavet cirka 1 milliard kubikkmeter oljeekivalenter med olje og gass. Over 50 prosent er gass, og tilsvarer den samlede gassproduksjonen i Norge i ett år. Norskehavet har 1,2 milliarder kubikkmeter oljeekvivalenter, mens Barentshavet har 1,18 milliarder.

Og med stadig færre oljefunn, er hele den globale oljeindustrien nå i ferd med å sikte seg inn på de arktiske områdene.

Ifølge det internasjonale energibyrået trengs det nye oljereserver tilsvarende fire saudiarabiske for å møte etterspørselen de kommende årene.


big-oil-co.jpg

Gigantenes kamp

Norske myndigheter er i ferd med lisensrunde 20 der til sammen 79 blokker på norsk kontinentalsokkel tilbys.
28 av disse ligger i Barentshavet, og disse vil ikke bli tildelt i denne runden.

Det er kommet inn 46 søknader, mot 24 ved forrige lisensrunde i 2006, opplyser Oljedirektoratet.
Blant søkerne finner vi Exxon Mobil, Chevron, Shell og Total, altså de største oljeselskapene i verden.

Oljeselskapene må bare betale 100 000 kroner for en lisens, som tildeles etter strenge kriterier med krav til ekspertise, erfaring og finansiell styrke.
I tillegg kreves det grundige analyser av risiko knyttet til potensielle skader på miljøet.

StatoilHydro er fremdeles det klart best kvalifiserte oljeselskapet når det gjelder dypvannsboring, og foreløpig er eneste oljeselskap som har fått lov til å starte prøveboring i Barentshavet.

Men i løpet av det siste året har selskapet blitt et av de økonomisk svakeste.

Det kan bli skjebnesvangert.


Låner penger

Mens Exxon Mobil og Chevron brukte de ekstra inntektene av den høye oljeprisen i fjor sommer til å fylle opp kontantbeholdningen, har Helge Lund og StatoilHydro brukt pengene til oppkjøp av selskaper, lisenser og rettigheter rundt om i verden, fra Amerika til Mexico-gulfen og Midt-Østen.

Exxon og Chevron sitter nå med til sammen 40 milliarder dollar i tilgjengelige kontanter, en firedobling i løpet av de siste 12 månedene.
Exxon alene har nesten 30 milliarder dollar til disposisjon.

De meste av pengene er investert i statsobligasjoner, som er relativt sikre, lett omsettelige og kan hurtig benyttes til investeringer og oppkjøp.


helge-lund_statoilhydro.jpg

StatoilHydro har på sin side solgt obligasjoner og tatt opp ny gjeld for 6,2 milliarder dollar i samme periode, og har ifølge siste kvartalsrapport en kontantbeholdning på 7,9 milliarder dollar.

En strategi som øker selskapets finansielle risiko ytterligere.

Det er for øvrig ikke bare på norsk sokkel at StatoilHydro møter stadig hardere konkurranse.


Budkrig

I Irak har Vice President Adel Abdel Mahdi nå invitert en gruppe oljeprodusenter, ledet av Total og Chevron, til budkamp om rettigheter til å utvinne verdens tredje største oljereserve.

StatoilHydro kan bli nødt til å bla opp adskillig flere milliarder i tiden fremover for å henge med i konkurransen.

En mulig konsekvens av dette kan bli mer samarbeid, flere strategiske avtaler og flere fusjoner og sammenslåinger.

En rekke mindre oljeselskaper, som for eksempel Det Norske Oljeselskap, North Energy og Discover Petroleum, har inngått avtaler med store oljeselskaper som Chevron, Shell og Repsol, om leteboring på norsk sokkel.

Disse begynner også å utgjøre en seriøs trussel mot gigantenes dominans på oljemarkedet.

En høy gassprisen har holdt liv i StatoilHydro frem til nå. Men etter tre år med stigende gasspriser, er også disse på vei ned.


Utspilles

Hadde tildelingen av oljelisenser i Barentshavet skjedd nå, kunne StatoilHydro lett bli spilt ut i blitt spilt ut over sidelinjen og mistet sin dominerende posisjon i de arktiske områdene på grunn av sin midlertidige svake økonomi.

Den kan selskapet fremdeles gjøre hvis ikke oljeprisen kommer betydelig opp igjen.

Det kan derfor ha sine fordeler å ha staten som største eier.

Det er lite trolig at det økonomiske perspektivet ikke har vært vurdert når regjeringen besluttet å utsette oljeletingen i nordområdene i minst er til.


oil_price_compass.jpg

Låner tid

Ekspertene tror oljeprisen vil holde seg rundt 50 dollar fatet ut året, men vil etter hvert stige.

50 dollar fatet er break-even pris for StatoilHydro.

De fundamentale forholdene rundt tilbud og etterspørsel tilsier at en økning i oljeprisen er uunngåelig.

Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta. Og det er det ingen som kan gi noe svar på

Den norske oljegiganten er det selskapet i bransjen som er mest utsatt i forhold til svingningene i oljeprisen.

Letingen etter ny drivverdige felter må fortsette, men samtidig må StatoilHydro finne andre ben å stå på.

Norges industrielle bærebjelke trenger å omstruktureres, kutte kostnader og samtidig posisjonere seg for vekst i nye områder.

Til sammenligning kan nevnes at verdens største oljeselskap, Exxon, bare står for 3 prosent av verdens oljeproduksjon fordi man har diversifisert virksomheten slik at man er mindre avhengig av oljeutvinning og oljepris.

Det StatoilHydro i øyeblikket har mest behov for er tid. Tid til at oljeprisen kan komme opp på et nivå slik at leting og utbygging av nye prosjekter kan tas opp igjen.

Og tid til å skape en bæredyktig strategi for fremtiden.

Følger man resonnementet om at “tid er penger” er utsettelsen av oljeboringen i Barentshavet – som sikkert kommer i gang på et eller annet tidspunkt – i realiteten en solid krisepakke.

StatoilHydro lever i øyeblikket både på lånte penger og lånt tid.

Reblog this post [with Zemanta]
Advertisements

Wall Streets illusjonister

In Financial Markets, Views, commentaries and opinions on 24.04.09 at 21:31

Wall Streets illusjonister

Finansinstitusjonene på Wall Street har byttet ut finansielle ingeniører med spesialister i regnskapsillusjon.

Den amerikanske bankenes kvartalsrapporter har overrasket positivt i en slik grad at man må stille spørsmål om tallene gir et riktig bilde av situasjonen.

Financial Times har tatt seg bryet med å studere regnskapene nærmere, og avslører at bildet bankene tegner av seg selv og sin økonomiske tilstand er en ren illusjon.

Tap blir gevinst

Frem til april i år var bankene nødt til å bokføre den faktiske markedsverdien på sine porteføljer med komplekse kredittderivater. Noe som førte til kontinuerlige nedskrivninger og nye tap fordi markedet for de råtne papirene er så godt som dødt.

For å avhjelpe situasjonen lempet amerikanske myndigheter på regnskapsreglene fra og med 2.april slik at bankene kunne bokføre sine verdier mer “fleksibelt”.

Ifølge de nye reglene kan fall i verdien på bankenes gjeldspapirer som følge av økt pris på gjeldsforsikringer av typen Credit-default Swaps (CDS) føres som gevinst.

Citigroup leverte et overraskende “overskudd” for første kvartal på 1,6 milliarder.

I kvartalsrapporten skriver Citi følgende: ” A net $ 2.5 billion positive CVA on derivative positions, excluding monolines, mainly due to the widening of Citi’s CDS spreads.”

Det betyr at banken har bokført en gevinst på 2,5 milliarder hovedsaklig på grunn av økte priser på CDS-kontraktene (gjeldsforsikring).

Absurd

Et par dager etter kommer Morgan Stanley med sin kvartalsrapport som viser et dundrende underskudd på 3 milliarder dollar, langt verre en ventet.

Meglerkjempen skriver: “Morgan Stanley would have been profitable this quarter if not for the dramatic improvement in our credit spreads – which is a significant positive development, but had a near-term negative impact on our revenues.”

Morgan Stanley hadde altså gått med overskudd hvis ikke det var for at et dramatisk fall i prisen på selskapets Credit-default Swaps.

Konklusjonen er altså at Citigroup går med overskudd fordi investorene tror banken vil kollapse, mens Morgan Stanley går med underskudd fordi investorene tror selskapet vil klare seg bra.

Stresset

Skepsisen til banksektoren blir ikke bedre av at det nå kommer frem at tidligere finansminister Henry Paulson skal ha truet med å sparke både toppsjef og hele styret i Bank of America hvis ikke banken tok over konkurstruede Merrill Lynch, samt at BoA-sjefen Kenneth Lewis unnlot å fortelle aksjonærene om de store tapene i Merrill da han informerte dem om oppkjøpet.

Wall Street aktørene venter nå spent på myndighetenes stresstest som vil vise hvilke banker som har tilstrekkelig egenkapital dersom resesjonen skulle vare i et par år til.

Finansminister Timothy Geithner har uttalt at “de fleste” bankene har nok kapital og ikke vil trenge mer offentlig støttet.

Men beregninger som Westwood Capital LLC har gjort for The Wall Street Journal viser at de 19 bankene som er blitt testet står i fare for å tape ytterligere hundrevis av milliarder.

Beregningene er gjort etter samme metode som myndighetene bruker.

stress_ns.gif

Minst 13 av de 19 bankene som myndighetene har testet ligger an til ¨tape til sammen ytterligere 240 milliarder dollar.

Regionale banker i vansker

Ifølge analytikerne er det de regionale storbankene som Fifth Third og Sun Trust som kan komme i størst problemer.

Det skyldes i hovedsak økte tap på lån til næringseiendom og på kredittkort.

Likevel er det bank- og finansaksjene som trekker aksjemarkedet opp torsdag med Bank of America opp 6,8 prosent, Morgan Stanley opp 4,1 og Citigroup opp 1,5 prosent.

Skumle likhetstrekk

Den kraftige aksjerallyet i mars har gjort at situasjonen nå ligner enda mer på det som skjedde etter krakket i 1929 og som førte til Den Store Depresjonen.

Her er utviklingen i Dow Jones indeksen i perioden august 1929 til april 1930:

1930.jpg

Her er utviklingen i Dow Jones indeksen fra august 2008 til april 2009:

2009.jpg

Så hvor går veien videre? Et gammelt ordtak sier at “jo lenger bakover du er i stand til å se, jo lenger frem vil du kunne se.”

Vel, dette slik gikk det de neste fire årene:

1930_34.jpg

Det er selvsagt dette både markedsaktører og myndigheter prøver å unngå.

Reblog this post [with Zemanta]

Da villdyret våknet

In Financial Markets, Health and Environment, International Econnomic Politics, Views, commentaries and opinions on 16.04.09 at 22:34

Da villdyret våknet

I flere tiår har myndigheter og økonomer undervurdert menneskers uberegnelige adferd og irrasjonelle natur. Det er på tide at finansministre og sentralbanksjefer setter seg ned og revurderer sine gamle økonomiske og finanspolitiske teorier.

Det kom nærmest som et sjokk på amerikanske økonomer da det ble lagt frem tall som viser at det private forbruket i USA falt med 1,1 prosent i mars.

Etter alle krisepakkene, økonomiske stimuleringstiltak, skattekutt og tiltak for å øke utlån og forbruk hadde man ventet en liten økning.

Men i stedet sparer folk mer enn de har gjort på lenge. I USA er spareraten steget over 4 prosent for første gang på over 10 år.

Etter alle milliardene som er pumpet inn i bankene skulle man tro at pengene var begynt å flyte rundt i systemet.

Men bankene er derimot i ferd med å bygge opp sine kapitalreserver, og lånevilkårene strammes inn.

Rentene er kommet ned på rekordlave nivåer, noen steder nærmere 0 prosent.

Det skal i teorien føre til at flere låner penger, men tallene viser det motsatte.

For Norges del viser tall fra Statistisk Sentralbyrå at utlånsveksten til service-, eiendoms- og finansnæringen var 0,2 prosent i februar. Den laveste månedlige utlånsveksten i disse næringene som noensinne er målt.

Den årlige veksten i utlån til industribedrifter har falt fra 57,2 prosent i oktober til 28,8 prosent i februar.

Det er på tide å innse at klassiske økonomiske teorier ikke lenger kan brukes til å fatte effektive finans- og pengepolitiske beslutninger.

Teori

Ifølge klassisk økonomisk teori, som går tilbake til 1776 og Adam Smith, er den kapitalistiske markedsøkonomien selvstabiliserende.

Argumentet er at folk beskytter sine egne interesser, og at markedet stimulerer all lønnsom produksjon, noe som igjen fører til full sysselsetting. Ifølge denne tankegangen er arbeidsledige enten en midlertidig jobbsøkingsfase eller skyldes krav om urimelig høy lønn. Arbeidsledighet blir ansett som frivillig.

Den økonomiske teorien sier også at finansmarkedene vil være stabile fordi aktørene bare gjør handler som er fordelaktig for dem selv. Ved kjøp av verdipapirer vil man som følge av såkalt ”due dilligence” forsikre seg om at det de kjøper faktisk er verdt prisen de betaler.

De samme teoriene tilsier at bonuser til sjefene vil føre til bedre sine prestasjoner til beste for både selskapet, aksjonærene og samfunnet.

Realitet

Den siste finanskrisen har vist oss at dette ikke holder stikk.

Økonomiske teorier neglisjerer det faktum at folk noen ganger er naive og ukritiske.

Kapitalismen fører til at det produseres det folk ønsker å kjøpe til den pris de ønsker å betale.

Men standardteoriene tar ikke med i beregningen at markedet også kan produsere det folk tror de ønsker.

Har du sett en hårshamporeklame på tv tilstrekkelig mange ganger, kjøper du til slutt produktet. Det er dokumentert.

Problemet illustreres ved bankens salg av komplekse finansielle instrumenter. Det var ikke spareprodukter med garantert avkastning kundene fikk. Det var skjult risiko og falsk trygghet.

I oppgangstider er tilliten til økonomien stor og man er mindre kritiske til hva man kjøper og hva man betaler.

Men når konjunkturene snur, og vi oppdager at vi er blitt lurt, forsvinner tilliten og økonomien går i stå.

Dyriske instinkter

Etter at finanskrisen var et faktum har teoriene til John Maynard Keynes kommet sterkt i fokus.

Han er en av de få teoretikerne som påpeker at menneskelig adferd er en viktig faktor i økonomien.

Han kaller det ”animal spirits” og beskriver teorien om at økonomisk aktivitet delvis blir drevet av bølger av optimisme og pessimisme.

Men allerede i 1739 skrev økonomen David Hume om psykologiens betydning for økonomien.

Senere har fenomenet fått flere navn. Herunder ”selvoppfyllende profetier” og ”irrasjonell begeistring”.

Men Keynes dyriske instinkter er i moderne tid avvist som en tvilsom hypotese.

Intet er vel mer menneskelig enn sladder. Forskerne Roger Schank og Robert Abelson har påvist at fortellinger og historier, påvirker menneskelig adferd i stor grad. Folks økonomiske humør er i stor grad basert på hva de har hørt andre si.

I dagens internettsamfunn kan et rykte spre seg over hele kloden i løpet av et sekund og skape store forstyrrelser i økonomien før noen får sjanse til å bekrefte eller avkrefte opplysningene.

Villdyret våkner

Dette er ikke er ny kunnskap, og man kan saktens spørre hvorfor ikke de økonomiske teoriene som regjeringer og sentralbanker legger til grunn for sine beslutninger er tatt opp til vurdering.

En forklaring kan være at økonomistudenter fra første forelesning blir oppdradd til å forstå økonomi på en bestemt måte.

Forsker Karl Weick hevder at organisasjoner over tid utvikler manglende evner til å se verden på en annen måte. Det samme kan være tilfelle for økonomer og andre fagmiljøer. Her er det snakk om både egeninteresse, makt og prestisje.

I en ny bok fra økonomiprofessorene Robert Shiller og George Akerlof skriver de at kombinasjonen av feilaktig økonomisk teori og ufullstendig forståelse av hvordan menneskelig adferd påvirker økonomien er årsaken til finanskrisen.

De fokuserer på tillitt som de mener er avgjørende for at situasjonen ikke skal forverres.

Dersom ikke tilliten til det økonomiske system gjenopprettes vil den negative spiralen fortsette, og utløse mer sosial uro og mer uberegnelig adferd.

Svikten i tillit er i ferd med å gå over i rent raseri.

Det startet i Hellas der radikale ungdommer gikk berserk i protest mot nedskjæringene i offentlige tjenestene, i Kina har det vært protester mot nedleggelse av fabrikker, i USA blir banksjefer truet på livet, i England angrep folk banklokaler under G20-møtet tidligere denne måneden, og nå ser vi voldsomme opptøyer i Thailand som også er relatert til den økonomiske situasjonen.

Det menneskelige villdyret har våknet og viser seg fra sin verste side.

Folks tillit til økonomien må gjenopprettes hurtigst mulig. For at det skal bli mulig må politikere og økonomer sette seg ned å definere nye økonomiske forklaringer.

I mellomtiden har vi ikke annet valg enn å pøse på med penger. Vi har selv valgt våre politikere og deres økonomiske tankesett.

Derfor må vi også betale regningen.

Reblog this post [with Zemanta]

Reglenes marked

In Financial Markets on 10.04.09 at 01:36

Reglenes marked

Det kommer til å bli omfattende endringer i finansmarkedet i tiden fremover. Om det løser finanskrisen er ikke sikkert. Verdens statsledere er enige om å innføre en rekke nye regler. Men også regler har en pris.

Forventningene til at G20-landene skal klare å snu utviklingen i den globale økonomiske krisen er små.

Det er stor uenighet om hvilke finanspolitiske virkemidler som skal tas i bruk, og i hvilken grad. Debatten dreier seg om såkalt kvantitativ lettelse, som i praksis betyr å pøse penger inn i næringslivet, i alt fra banker til bilprodusenter.

I teorien skal det før eller siden få hjulene til å gå fortere.

Problemet er at Japan har prøvd metoden i 10 år uten at særlig effekt.

Slik det ser ut nå, er det opp til hvert enkelt land å føre den pengepolitikken de synes er best.
Hva det vil medføre av bevegelser i valutamarkedet er et stort, fett spørsmålstegn.

Verdens ledere derimot er enige om å innføre nye regler for finansnæringen.

Eller rettere sagt; flere regler.

Intet nytt system

Detaljene er ikke klare, men poenget er å få oversikt over næringen slik at man kan gripe inn når noe ser ut til å gå galt.

Det betyr i praksis full kontroll med omtrent hver eneste transaksjon finansinstitusjonene gjør, også gjennom datterselskaper, partnere, fond og hedgefond.

All verdipapirhandel skal gå gjennom, og godkjennes av, en offentlig godkjent verdipapirsentral.
Det er i grunnen ikke annet enn å innføre de spillereglene som allerede gjelder for alle aktørene i markedet – også i det uregulerte, såkalte OTC-markedet.

Men der har man for lengst funnet nye smutthull.

Hedgefondgrupper

Det er bred enighet om at hedgefondene, som er blant de største aktørene i markedet, skal underlegges de samme reglene som banker og andre finansinstitusjoner. Det vil si; krav om innsyn og krav til sikkerhet.

Et av smutthullene er definisjonen på et hedgefond.

USAs finansminister Timothy Geithner planlegger å sette en grense ved størrelsen på fond som skal registreres som hedgefond.

No problem! Da kutter vi bare hedgefondene opp i flere små, kjører vider med de samme avanserte derivatene, og stadig uten krav til innsikt og sikkerhet.

Derivater er i prinssippet kontrakter, og kan med små justeringer transformeres til mer eller mindre vanlige forretningskontrakter. Dermed er de nødvendigvis ikke lenger verdipapirer og ikke underlagt reglene som rammer lignende produkter, for eksempel kredittbytteavtaler (Credit-default Swaps),

Her er noen utdrag fra et investeringstilbud jeg mottok forleden:

• I ask that you not forward this email to other investors.
• My portfolio is an actively managed LONG/SHORT investment portfolio, made up not only of common stocks — but a full arsenal of investment vehicles.
• As close to “Hedge Fund Investing” as most of us “small fish” will ever get…
• Warning! The SEC doesn’t want most of us mixed up with hedge funds.

Ifølge tilbudet er det ingen risiko og mulighet for inntil 99,4 prosents avkastning per år.

Problemet med spekulative hedgefond kommer ikke til å forsvinne – det skifter bare form.

Hvilket skatteparadis?

Myndighetene vil også prøve å lukke de såkalte skatteparadisene hvor mange holder store formuer skjult.

Heller ikke her er reglene helt klare, men USAs milliardsøksmål mot den sveitsiske storbanken UBS for å ha hjulpet amerikanere med å unndra skatt er et varsel om hva vi kan vente oss.
OECD har offentliggjort en svarteliste over skatteparadiser og varsler sanksjoner overfor de land som ikke vil rette seg etter kravene om innsyn.

En slik taktikk kan fungere i Sveits, på Cayman Islands eller Bermuda, men det er bare noen få av de mange skatteparadiser finnes.

Hva med Uruguay som har verdens strengeste regler for kontoinnsyn? Argentina? Og vil Hugo Chávez i Venezuela rette seg etter pålegg fra erkefienden USA?

Hmm..Skeptisk.

Subprimeselgeren lever

Englands statsminister har tatt til orde for å innføre moralske regler i markedet. Den tyske forbundskansleren vil gjeninnføre samvittighet.

Store ord, men neppe særlig realistisk.

De utskjelte selgerne av subprimelån er i full sving igjen. Nå som rådgivere for dem som trues med tvangssalg fordi de ikke klare å betjene boliglånet de samme rådgiverne solgte dem for noen år siden.

Forrige uke ble en tidligere subprimeselger dømt for 36 tilfeller av grovt tyveri etter å ha solgt rådgivningstjenester til desperate familier med betalingsproblemer til en pris av 2 500 dollar i forskudd og deretter 2 000 dollar per måned.

Det eneste boligeierne har fått er en halvtimes PowerPoint-presentasjon.

Dette er en trend man seg flere steder, spesielt i USA. I California har myndighetene lukket og anmeldt 27 rådgivningsselskaper i løpet av perioden fra 1.februar til midten av mars.

Det dummeste man kan gjøre er å prøve å styre et globalt finansmarkedet med regler baser på moralske verdier. Hva som er moralsk riktig eller galt er avhenging av mange ting; politiske holdninger, religion, kultur, etc.

Det som er moralsk og rettferdig i ett land, kan være fullstendig uakseptabelt i et annen. I muslimske land er for eksempel renter umoralsk og forbudt.

Pengen flyter dit hvor de gir best avkastning, uansett.

Bonussirkuset

Raserier som har oppstått i forbindelse med toppsjefers bonusordninger – både i USA og her hjemme – er forståelig.

Det virker både grådig og uforsvarlig for oss vanlige folk som sliter for å tjene noen hundre tusen kroner i året, mens enkelte toppsjefer får millioner selv om selskapene deres går med dundrende underskudd og må ha hjelp fra det offentlige (oss skattebetalere) for å overleve.

I noen tilfeller er det absolutt en berettiget harme, men problemet er at de reglene som ligger på bordet om tak på lederlønninger bare vil gjelde for virksomheter som har mottatt krisehjelp, eller som er så store at en konkurs vil medføre kollaps i hele finanssystemet.

Det kan i praksis føre til svekket konkurranseevne om de beste lederne for noen av våre viktigste bedrifter og finansinstitusjoner.

Nå ser det likevel ut til at storbankene har funnet en måte å løse dette på også.

Bank of America planlegger å øke de ordinære lønningene med inntil 70 prosent.

I Europa har Credit Suisse løst problemet med å gi ledelsen 80 prosent av sine opprinnelige bonuser i såkalte råtne lånepapirer. En ordning som flere andre banker vurderer.

Disse gjeldspapirene, som per i dag er nærmest uomsettelige, har mistet 65 prosent av det pålydende verdi.

Men med USAs planer om å subsidiere dem som kjøper disse papirene for å gjenopplive markedet, vil de ganske hurtig stige i verdi.

Ifølge Herald Tribune vil en banksjef som får en bonus tilsvarende 500 000 dollar i sammensatte gjeldspapirer om et par år kunne selge disse igjen til 80 prosent av den opprinnelige verdien. Det gir en fortjeneste på 1,4 millioner dollar. Om verdipapirene kommer opp på sin opprinnelige verdi igjen, vil bonusen være verdt 2,7 millioner.

Til tross for tøffe tide blomstrer kreativiteten i finansbransjen.

Markedets regler

Det er både fornuftig og riktig å kreve at all verdipapirhandel foregår i åpenhet på en offentlig handelsplass.

Fra et sosialdemokratisk ståsted er det også riktig å forlange at alle betaler sin skatt, og på bakgrunn av det som er den herskende moralske holdningen er det også legitimt å sette lokk på lederlønningene.

Men markedet er nå engang slik at det automatisk motarbeider alt som begrenser evnen til å gjøre fortjeneste. Nye krav til sikkerhet og kapitalreserver vil gjøre nettopp det og markedet vil finne mottrekk.

Det kan lett utvikle seg et sort marked for derivater.

Kampen mot skatteparadisene kan bli en lang og kostbar affære som vil bli påføre på skattebetalerne en ekstra regning, samt øke den politiske spenningen mellom nasjoner.

Fremveksten av bank- og finansvirksomheten på internettet vil fortsette å øke, og nye skatteparadiser vil skapes.

For de store aktørene i markedet handler det egentlig ikke så mye om penger, men mer om et maktspill.

Eller som multimilliardæren Donald Trump skriver i sin bok “Art of the Deal”:

– Penger har aldri vært noen stor motivasjon for meg, det er bare en måte å telle poeng på. Den virkelige spenningen ligger i selv spillet.

Reglenes marked

Det er dessverre også en illusjon at politikere er nøytrale, upåvirkelige og alltid prioriterer borgernes beste.

I USA er det over 17 000 lobbyister, de fleste tidligere politikere som kjenner medlemmene i Senatet og Kongressen personlig.

I Brussel er det til sammenligning 15 000 lobbyister, og 2 600 interessegrupper har eget kontor i EU-hovedstaden.

Finanssektoren er klart den største lobbyisten – både i EU og USA.

Hedgefondbransjen bidro med 11 millioner dollar til Barack Obamas presidentkampanje i 2008, ifølge organisasjonen OpenSecrets. De store kommersielle bankene ga over 17 millioner.

Og de forventer selvsagt å få noe igjen for pengene.

Forrige torsdag da G20-lederne var samlet i London, vedtok amerikanske myndigheter en lovregulering som gjør det mulig for bankene å verdsette sine råtne lånepapirer slik de selv ønsker.

Endringen i regnskapslovgivningen kommer etter intens lobbyvirksomhet fra det amerikanske handelsdepartementet, American Bankers Assosiation og en rekke av USAs og verdens største finansinstitusjoner.

Lovendringen vil gjøre det mulig for banker som Citigroup å redusere tap med mellom 50 og 70 prosent, samt øke overskuddet med cirka 20 prosent.

Tidligere politikere og regnskapsanalytikere sier Financial Accounting Standards Board var under enormt press for å fjerne de gamle reglene, og at de nye vil gjøre det enda vanskeligere for investorer å vurdere hva som skjuler seg i bankenes regnskaper.

– Som å kaste bensin på bålet, sier professor Richard Dietrich ved Ohio State University.

I vårt byråkratiske systemet finnes det et marked for lover og regler.

De har sin pris; som regel en kjent – og flere ukjente.

Reblog this post [with Zemanta]

Kollektiv lobotomi

In International Econnomic Politics on 10.04.09 at 01:27

Kollektiv lobotomi

Hallo? Er det American International Group? Hallo?…det synes dessverre som om forbindelsen er brutt.

Ikke rart den amerikanske sentralbanksjefen slenget på røret da han forleden gjorde et forsøk på å snakke fornuft med ledelsen i forsikringsselskapet AIG.

Som jeg tidligere har påpekt; fornuften avgikk ved døden allerede i 2007 da de økonomiske ekspertene klarte å bille oss inn at det fantes noe som het “en myk økonomisk landing”.

Året etter ble tilliten til både økonomer og det økonomiske system knust, og i løpet av de første månedene i 2009 er den blitt fullstendig pulverisert.

Verdens største skandale

Det toppet seg tidligere denne uken da det ble kjent at den som engang var verdens største forsikringsselskap, som for kort tid siden la frem verdens største underskudd og som nå har mottatt verdens største krisepakke, brukte de amerikanske skattebetalernes penger til å utbetale millionbonuser til sjefer og forvaltere.

AIG har siden oktober i fjor mottatt tre krisepakker på til sammen cirka 260 milliarder dollar, samt en statlig garanti på inntil 300 milliarder.

Det første AIG-ledelsen gjorde da de fikk den første krisepakken på 85 milliarder dollar i oktober, var å dra på rekreasjon til et av de mest luksuriøse hotellene i California.

Etter krisepakke nummer to på 150 milliarder i november tok de seg like godt en liten hyggetur til, denne gang til et luksushotell i Phoenix.

Krisepakke nummer tre ble gitt for kort tid siden og bestod av 35 milliarder dollar i kapitaltilførsel, samt en garanti på inntil 300 milliarder.

Det som nå kan kalles verdens største finansskandale er en prestasjon som faktisk kan være et argument for å la AIG-toppene beholde sine omstridte bonuser.

Spikeren i kista

Men for den generelle tilliten til finansinstitusjonene er AIG-saken den siste spikeren i kista.

Siden årsskiftet har vi dessuten fått vite at Merrill Lynch-sjefen John Thain har pusset opp kontoret sitt for halvannen million dollar, blant annet med en gullforgylt papirkurv til om lag 1 500 dollar.

Vi har funnet ut at den tidligere høyt respekterte børsdirektøren Bernard Madoff har svindlet halve Hollywood og alle sine nære venner i de humanitære jødiske stiftelsene i USA.

Det er trist fordi det egentlig er et mindretall av finansfolkene som har gått berserk, men hele næringen er stemplet som en bande med kriminelle og det vil ta år før den vanlige mann og kvinne stoler på en banksjef eller en bankrådgiver igjen.

Men det er ikke det verste.

Tviler på statslederne

Mangelen på tillitt rammer nå også politikere og statsledere over hele verden.

Til tross for massive tiltak i form av rentekutt og økonomiske stimuleringstiltak, er det foreløpig få tegn til at noe virker.

De økonomiske dataene er fortsatt like elendige, boligmarkedet fortsetter å ramle sammen, lånemarkedet blir bare enda strammere og arbeidsledigheten øker i et tempo vi sjeldent har sett maken til.

Det var knyttet store forhåpninger til Barack Obama som overtok presidentvervet i USA i januar.

Men så langt har han ikke innfridd og tvert i mot skapt ytterligere usikkerhet blant investorer, markedsaktører og forbrukere ved å legge frem diffuse planer uten konkrete oppskrifter på hvordan de forskjellige problemene skal løses.

Europas klassiske problem

I denne globale krisen er det avgjørende at verdens ledere blir enige om hva de skal gjøre.

Dessverre er det mer og mer uenighet som kommer til syne. USA vil ha mer kvantitativ lettelse. Det vil si; flere pengeinnsprøytninger i systemet. Det vil ikke EU som heller vil satse på strengere reguleringer i finansmarkedet. I tillegg er det uenighet innad i Europa om hvordan problemene skal løses, og i motsetning til USA har EU ingen felles regjering som kan ta avgjørende beslutninger på vegne av fellesskapet.

EU har riktignok en felles sentralbank, men som er ute av stand til å ta i bruk dristige, uprøvde metoder fordi den har 16 forskjellige regjeringer å forholde seg til – regjeringer som vanligvis krangler så fillene fyker.

Alvorlighetsgrad

Nå er ikke politikerforakt og skepsis til makteliten noe nytt fenomen.

Men vi har i hvert fall kunnet være sikker på at den hundrelappen vi har i lommen også er verdt hundre kroner i morgen.

Vi tenker vanligvis ikke over det, men verdien av dagens penger er direkte knyttet til vår tillit til at vår regjering er i stand til å forsvare valutaens verdi – uansett hva som skjer.

Hva skjer om denne tilliten forsvinner?
Jo, pengene våre kan enkelt og greit bli tilnærmet verdiløse over natten.

Kollapsen i tillit til vårt demokratiske og moderne kapitalistiske system er den største trusselen mot verdensøkonomien i øyeblikket.

For hver dag som går øker tvilen på at myndighetene er i stand til å gjøre noe som helst med krisen som bare blir større og større.

Sjokkterapi

Rent teknisk er det såre enkelt å løse problemet.

Det er bare å innføre et krystallklart globalt regelverk for hele finansmarkedet, innføre regler om at all verdipapirhandel skal foregå på en offentlig børs, definere krav til innsyn i finansinstitusjonene og styrke det offentlige tilsynet.

Og så må vi gjenopprette forbindelsen mellom finansverdenen og den verden vi lever i, slik at det kan skapes en viss forståelse for hverandres synspunkter, ønsker og behov.

Dessverre er det ikke så enkelt som det høres ut til, selv om alle parter mener at en gjenoppbygging av tilliten til økonomien må være første prioritet.

Ideologiske, religiøse og moralske motsetninger gjør at en global fellesløsning er mer eller mindre umulig i øyeblikket. Det er for tiden en akutt mangel på politisk vilje.

Det er på tide å ta i bruk sjokkterapi.

Eller kollektiv lobotomi

Den eneste muligheten til å gjøre noe som snur den negative trenden er et globalt initiativ så stort at det tar pusten fra den etablerte makteliten.

Et tiltak så spektakulært at det får den mest kyniske kommentator til å sperre øynene opp, så overraskende at mannen i gata tror det er en aprilspøk.

Det er det som må til for å skape den holdningsendringen som trengs – både blant politikere, markedsaktører og vanlige folk.

Alternativet er kollektiv lobotomi slik at vi kan fortsette å vandre rundt lallende likeglad, mens de økonomiske, økologiske og sosiale problemer vokser videre til det smeller med en kraft jeg ikke tør tenke på.

En ærlig sak

In International Econnomic Politics on 10.04.09 at 01:20

En ærlig sak

Barack Obama foreslår å tredoble underskuddet i det amerikanske statsbudsjettet for å snu den økonomiske utviklingen. Noen kaller det galskap og gambling, andre bruker ord som ambisiøst og modig. Men det viser også en vilje til handling fra USAs nye president som vi ikke har sett siden Roosevelt og Kennedys dager.

Flere økonomer fikk hakeslepp da Obama la frem forslaget til statsbudsjett for 2009 og 2010.

Budsjettet for 2009 har en ramme på 3600 milliarder dollar. Den nye presidenten vil bruke enorme summer på å stimulere økonomien og legger opp til et underskudd i årets budsjett på 1750 milliarder dollar.

Det tilsvarer 12 prosent av USAs brutto nasjonalprodukt, og er det største budsjettunderskuddet som er foreslått siden etter Andre Verdenskrig i 1945.

Økningen i underskuddet tilfører USA mer gjeld i en smell enn alt det som nasjonen har lånt i siden 1798.

Bare underskuddet i Obamas 2009-busjett er større en alle budsjettene til Bill Clinton i perioden mellom 1996 til 1999.
Og presidenten antyder også at det kan bli aktuelt å øke underskuddet ytterligere.

Skremmende

Obamas reaksjon på den økonomiske krisen mangler sidestykke i historien, og han beverger seg inn i ukjent territorium hva angår økonomisk politikk.

2009-budsjettet har en ramme på 3600 milliarder dollar, og Obama legger opp til et budsjett på 3500 milliarder i 2010.
Ingen vet hva de politiske og økonomiske konsekvensene av dette vil bli.

I makroøkonomisk sammenheng er det skremmende. Det er faktisk gode grunner til at EU har regler for at budsjettunderskudd ikke skal overstige 3 prosent av BNP.

Obamas kritikere frykter tilliten til amerikansk økonomi vil svekkes på grunn av den voldsomme økningen i gjelden, noe som kan svekke dollarkursen og føre til høyere risikopremie på de nye lån USA må ta opp.

Og ultimativt en fullstendig kollaps i verdens største økonomi.

Tar stor risiko

Det er ingen tvil om at Obama tar en stor risiko ved å foreslå det han nå gjør.

Andre eksperter peker på at budsjettforslaget består at 90 prosent sosialpolitikk og 10 prosent økonomisk politikk, og er konstruert for å stimulere økonomien med forskjellige støtteordninger i stedet for skatteletter – spesielt til næringslivet – som kan gi bedre økonomisk vekst og mer jobbskaping.

Selv noen av Obamas demokratiske meningsfeller er usikker på om kvantespranget i offentlig forbruk er den rette vei å gå.
– Dette er et veldig ambisiøst dokument, sier den demokratiske representanten Eric Cantor.
– Jeg er bekymret for at vi bommer på det som er første prioritet – økonomien, sier han.

Dokumentert oppskrift

Selv om Obama nå tar det offentlige forbruket til nye og ukjente høyder, er det dokumentert at økt offentlig forbruk er det som gir den sterkeste effekten i økonomien.

Kritikerne hevder at Obamas plan vil koste 275 000 dollar for hver jobb som skapes.

Det er vås. Regnestykket fremkommer ved å dele stimuleringsbeløpet på det antall jobber som blir skapt på ett år.
Men offentlige investeringer fortsetter å skape jobber i flere år fremover. Den faktiske kostnaden per jobb i Obama-planen er trolig nærmere 100 000 dollar, og netto kostnadene bare 60 000 hvis man tar med at en sterkere økonomi vil gi høyere skatteinntekter for staten.

Det siste alternativ

For den politiske høyresiden er lavere skatter nærmest en mirakelkur for det meste, og mener det vil være mye bedre enn å øke det offentlige forbruket.

Det er en gammel fastgrodd tankegang som hører fortiden til.

Det blir det samme som å foreslå å legge ned flytrafikkledelsen fordi det også blir finansiert av skattebetalerne (flypassasjerene).
De fleste av oss vil nok heller betale den ekstra skatten for å være sikker på å unngå å krasje i 3000 meters høyde.

Dessuten vil en stor del av skatteletter mest sannsynlig bli spart, og ikke investert.

I tillegg er det dem som mener sentralbankens pengepolitikk er et bedre virkemiddel enn finanspolitiske tiltak i kampen mot en resesjon.
Hallo! Hvor mange kuler tror du Ben Bernanke har igjen i sitt våpenarsenal? Renten er nå 0 prosent.

En større finanspolitisk pakke er faktisk det eneste alternativet USA har igjen for å redde landets – og verdens – økonomi fra å bryte sammen.

Vanskelige valg

Det som egentlig er det største spørsmålet knyttet til Obamas økonomiske planer, er at han samtidig lover å halvere underskuddet på statsbudsjettet innen 2013, men uten å være konkret på hvordan det skal gjøres.

Det kan bare gjøres på to måter; enten stramme inn det offentlige forbruket eller å øke skattene.

Han gir dermed klar beskjed om at amerikanerne må ta noen svært vanskelige valg i de neste to årene.

Obamas budsjett er det mest ærlige budsjett forslag som er lagt frem i USA på mange år. Utgiftene til krigene i blant annet Irak og Afghanistan har tidligere vært skjult i budsjettene.

Dette budsjettet viser hva som faktisk må til for å komme seg ut av den situasjonen landet har rotet seg opp i, og presidenten gjør det klart at det jan komme til å koste enda mer.

Sannheten kan såre, den kan såre dypt, og Obama vil porsjonere den ut i mindre biter. Men det er modig gjort å stille en diagnose som ingen ønsker å høre.

En ærlig sak

At han lover å halvere underskuddet innen 2013 er et tatisk grap i forhold til gjenvalget i 2012. Han er da også en politiker.

At han lar noen viktige spørsmål stå ubesvart kan man ikke klandre han for i den situasjonen USA befinner seg i. Det er ikke mulig å tenke veldig lagsiktig i den økonomiske tåkeheimen verden befinner seg i akkurat nå.

Obamas budsjettforslag er et modig, ambisiøst og ærlig forsøk på å gjøre forandringer og skape nytt håp.

Ærlighet er det første kapittelet i boken om visdom, sa USAs tredje president Thomas Jefferson som var den som formulerte den amerikanske uavhengighetserklæriningen.

Barack Obama har vist klokskap i valgkampen og viser nå ærlighet i presidentjobben.

Vi får håpe han lykkes – både for USAs del og resten av verden.

Reblog this post [with Zemanta]

Øko-logisk regnefeil?

In Health and Environment, International Econnomic Politics on 10.04.09 at 01:18
Russkaya Pravda is being read to people
Image via Wikipedia

Øko-logisk regnefeil?

Det begynner å bli klart at de matematiske modellene finansnæringen har brukt som grunnlag for lånefesten er fullstendig ubrukelige og en vesentlig årsak til den økonomiske misèren vi nå opplever. Det er de samme modellene forskere bruker når de varsler klimakrise.

Myndigheter over hele verden planlegger å bruke ubegripelig mange penger for å øke aktiviteten i næringslivet, forhindre økonomisk sammenbrudd og massearbeidsledighet.

Flere statsledere har dessuten tatt til orde for at dette er en glimrende anledning til å vri litt på vårt økonomiske system, slik at det blir mer miljøvennlig og mer sosialt rettferdig.

Dessverre ser det ut som at det motsatte er i ferd med å skje.

Sosiale forskjeller øker

Land etter land fyller opp bankene sine med nybakte penger direkte fra sine lokale bakerier (les: sentralbanker) slik for at det kan lånes ut mer penger.

En global aksjon av denne typen mangler sidestykke i historien og konsekvensene er det ingen som i dag har oversikt over.

Men noen tendenser ser vi allerede. Som for eksempel endringer i kredittforetakenes utlånspraksis.

Internasjonalt må de økonomisk svake landene betale høyere rente enn de rike. Hellas betaler for eksempel 3 prosent mer rente på sine statslån enn Tyskland. De fattigste utviklingslandene får knapt låne penger i det hele tatt.

På nasjonalt plan har bankene hevet rentene på lån til bedrifter med stor gjeldsgrad. Det rammer særlig dem i en oppstarts- eller ekspansjonsfase, og det er i hovedsak de stor etablerte virksomhetene som nyter godt av rentekuttene.

Husholdningene blir vurdert etter sin betalingsevne. Det medfører at nyetablerte familier med høy gjeld må betale høyere pris for sine boliglån, flere får betalingsproblemer og boligprisene kan falle ytterligere.

Kredittkortselskapene er begynt å snoke i folks privatliv ved å kartlegge hvordan du bruker kredittkortet ditt, og til hva. Hvis du bruker kortet ditt på det som kalles «tvilsomme kjøp» – som blant annet defineres som slitasjemåler for bildekk, massasjeinstitutt, biljardsalong og ekteskapsrådgivning, ligger du tynt an. Denne informasjonen kan bli brukt til å senke kredittgrensen din, heve rentene eller i verste fall sperre kortet.

Samtidig ser vi en prosess hvor vanvittige tap i finansnæringen veltes over på vanlige folks spare-, skatte- og pensjonspenger.

Forskjellen mellom fattig og rik blir større, og den sosiale krisen forverres.

Myndighetenes dilemma er at for lite stimulans vil ramme hele økonomien så hardt at ingen er tjent med det. For mye stimulans kan ende i at man tar veldig mye penger fra noen, og i tillegg få uante konsekvenser i økonomien.

I øyeblikket ser det ut som at det er det siste som skjer.


math_finance.gif

Finansiell beregningsmodell.

Regnefeil

Den økonomiske tragedien som utspiller seg skyldes – i tillegg til bankenes irrasjonelle låneiver – de kompliserte matematiske modellene som er brukt til å beregne risiko og pris og som danner grunnlaget for å pakking og videresalg av lån.

Disse har vist seg å være omtrent ubrukelige fordi de blant annet ikke kan beregne den mest uberegnelige faktor av alle; den menneskelige.

Men problemet med de økonomiske modellene stikker dypere.

Omtrent alle globale virksomheter bruker tilsvarende dataprogrammer for å forutsi den økonomiske utviklingen, både i selskapet og i bransjen.

Regjeringer og sentralbanker bruker lignende metoder for å fatte sine finansielle og pengepolitiske beslutninger.

Faktisk så er hele dagens pengesystem basert på kompliserte matematiske formler for å fastsette valutaenes verdi. Formler som minner svært mye om dem som brukes for å prise opsjoner og andre finansielle instrumenter.

Ifølge finansekspertene, dr. Espen Gaarder Haug og dr. John Stevenson, kan dette være en årsak til at ingen økonomer forutså finanskrisen, og at tradisjonell økonomisk teori ikke fungerer i «unormale» tider.


generell_finansiell_modell.png

Generell beregningsmodell.

Økopanikk

Det er den samme typen sannsynlighetsberegning klimaforskerne bruker.

Både mennesket og pengesystemet er kompliserte mekanismer, og at klodens økosystem er noe lettere å modellere er tvilsomt. For å si det mildt.

Det er ikke tvil om at vi har alvorlige problemer når det gjelder forurensing og overforbruk av naturressurser, men det kan være grunn til å tvile på metodikken som ligger til grunn for katastrofevarslene om klimaendringer.

Kjernen i klimatrusselscenarioet er den såkalte «hockeykøllegrafen» – en matematisk modell som viser en kraftig stigning i temperaturen de neste årene baset på data som går 1000 år tilbake i tid.


hockeystick_graph1.gif

Beregnet temperaturutvikling.

Ørken eller istid?

Den russiske avisen Pravda har nylig presentert omfattende forskningsmateriale som støtter teorien om at klimaet på jorden forandrer seg i sykluser.

Ifølge den såkalte Milankovich-teorien har temperaturen på jorden nådd en topp og er i ferd med å synke igjen. Ifølge disse studiene, som går en million år tilbake, går vi mot en ny istid.

global_temp_history.jpg

Historiske temperaturer.
earth_temerature_since_1979.jpg

Faktisk temperaturutvikling.

Øko-logikk

«I det lange løp er vi alle døde», sa økonomen John Maynard Keynes som er arkitekten bak dagens blandingsøkonomi.

Hans argumenterer for at et langsiktig perspektiv ikke er brukbart når man skal løse plutselige kriser. Med andre ord er det viktigere å løse de kortsiktige problemene først og ta de andre etterpå.

Vårt problem på kort sikt er den økonomiske krisen og de sosiale konsekvensene av den. Men de økonomiske stimuleringstiltakene i multimilliardklassen er i stor grad rettet mot investeringer i CO2-reduserende prosjekter. Prosjekter som kan vise seg å være bortkastet fordi klimaendringene trolig vil skje uansett. Dessuten er vi tom for fossilt brennstoff om noen tiår, og nye energikilder vil tvinge seg frem med eller uten offentlige krisepenger.

Den sosiale krisen er derimot ingen komplisert matematisk beregning. Den er helt synlig og kan dokumenteres.

Det er avgjørende for å løse den økonomiske krisen at fattigdomsproblemet ikke blir større og at underutviklede land får tilgang til rimelige lån slik at de kan stabilisere sine statsfinanser og betjene sine borgere. I motsatt fall er uro, opptøyer og i verste fall krig den neste fasen i utviklingen.

Med de enorme summene som nå stilles til disposisjon, er det viktig å bruke pengene riktig.

Så gi heller forskerne noen hundre millioner så de kan bli sikker i sin sak med hensyn til klimaendringene, før vi bruker milliarder på CO2-tiltak.

Reblog this post [with Zemanta]

Sitron-sosialisme

In International Econnomic Politics on 10.04.09 at 01:07

Sitron-sosialisme

Regjeringens krisehjelp til bankene har for lengst nådd grensen til det absurde, og det er trolig ikke over ennå. Det tragiske er at politikere og myndigheter stadig fremstår som om de ikke helt forstår hva som skjer; det er ikke lenger bankene som har det største problemet.

I skrivende stund er ikke innholdet i regjeringens nye krisepakke til bankene kjent. Jeg vet bare den har en prislapp på 500 milliarder kroner og har til hensikt å øke bankenes utlånsevne.

Men det konkrete innholdet i bankpakken blir underordnet i forhold til den økonomiske krisen som nå er løftet opp på et helt nytt nivå.

Hele det globale banksystemet er i praksis insolvent. Det toget er kjørt.

Spørsmålet er; hvilke nasjoner kan gå konkurs?

Krisens pris

For knapt en halvt års tid siden var det et akutt likviditetsproblem. Pengene var der, men de kom ikke rundt i systemet.

Dette er nå omtrent snudd på hodet. Ifølge sentralbanken begynner lånemarkedet å fungere igjen. Men pengene er i ferd med å bli borte.

Bankene har nå fått et solvensproblem fordi deres eiendeler og egenkapital faller i verdi.

De klarer ikke bygge ned virksomheten og redusere kostnadene i samme tempo, klarer ikke oppfylle kravene til sikkerhet og egenkapital og driver i øyeblikket med underskudd. Hele det globale bankvesenet er avhengig av blodoverføringer fra sine respektive regjeringer for å overleve.

Men det er en grense for hvor mye blod et land kan gi før nasjonen selv kollapser.

Undervurdert situasjon

Island, Ungarn, m.fl. lever av støtte fra det internasjonale pengefondet, IMF.
Flere land vil følge etter. Mest utsatt er Øst-Europa, Baltikum og middelshavslandene.

Østeuropeiske land har lån for til sammen 1600 milliarder dollar i både dollar, euro og sveitsiske franc.

Det viser seg at storbankene i Vest-Europa står bak to tredjedeler av disse lånene.

Østerrike har, for eksempel, lånt penger til blant annet Øst-Europa som tilsvarer 85 prosent at landet brutto nasjonalprodukt.

Økonomer frykter at flere nasjoner i utkanten av Europa vil få betalingsproblemer og utløse nye kjempetap i de sentraleuropeiske bankene.

– Statsfinansene over hele verden er i fare, mener seniorøkonom Bjørn-Erik Orskaug i DnB NOR Markets.
DnB-analytikeren peker på at det ikke bare er krisepakkene alene som tapper statsbudsjettene, men også effekten av lavere aktivitet som mindre skatteinntekter og større utbetalinger til arbeidsledighetsstøtte.

Flere eksperter mener situasjonen er sterkt undervurdert.

Penger trekkes ut

Samtidig faller bankenes markedsverdi på børsen.

Verdien på eiendommene de har pant i faller, verdien på gjeldsobligasjonene de eier faller og egenkapitalen skrumper inn slik at de ikke lenger oppfyller kravene til sikkerhet for bankvirksomhet.

Ifølge analytiker Meredith Whitney har de amerikanske bankene fått sin tilgang på penger (kredittlinjer) redusert med 2000 milliarder dollar, og kredittkortselskapene er i ferd med å miste 18 milliarder.

I tillegg har investorer trukket 525 milliarder dollar ut av hedgefondene.

Det betyr at mengden av tilgjengelige penger, som kunne vært brukt til innkjøp og nye investeringer, er redusert med nærmere 3000 milliarder dollar bare i USA. Globalt kan det dreie seg om mellom 4000 og 5000 milliarder dollar.

Denne nedbyggingen av gjeld, som på fagspråket kalles “deleveraging“, er en prosess som ikke noen krisepakke i verden kan forhindre.

Banksystemet må reddes fra totalt sammenbrudd.

Det kan vi hurtig bli enige om.

Men til hvilken pris?

Sitron-sosialisme

IMF beregner at krisehjelpen til bankene vil koste amerikanske skattebetalere mellom ett og to tusen milliarder dollar.

Krisepakken til norske banker har en verdi på 500 milliarder kroner; det tilsvarer 23 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt, og omtrent en fjerdedel av vår oppsparing i Oljefondet.

Det myndighetene i realiteten gjør er å fordele milliardtapene i bankene på alle skattebetalere.

Det sies at kapitalismen medfører ujevn fordeling av rikdom og at sosialismen medfører jevn fordeling av elendighet.

Noen relativt få forvaltere, bedriftseiere og toppsjefer skummer fløten i oppgangstider, i nedgangstider er det først og fremst vanlige folk som får svi.

Det er surt. Det er overhode ikke akseptabelt verken moralsk eller økonomisk, og understreker behovet for nytenkning omkring vårt økonomiske system.

Det synes også stadig klarere at tradisjonell pengepolitikk ikke fungerer i dagens komplekse globale økonomi.

Moralsk hasard

Det eneste blodoverføringene fra staten har gjør er å holde liv i noen døende pasienter, kanskje redde et par, og koster oss tre, fire månedslønninger hver.

Stoltenberg-regjeringen vil trolig stille krav til bankene som får mer hjelp om at de øker sine utlån.

Sjeføkonom David Karsbøl i danske Saxo Bank mener det er en misforståelse å låne bankene mer penger.

Han mener det bare er en ting å gjøre:

– All gjeld må nedskrives så hurtig som mulig – all usikkerhet må fjernes, slår han fast og mener bankene selv blir til å ta nødt å ta tapene selv om det innebærer at de går konkurs.

– Kanskje myndighetene bør inneføre en ny holdning bransjen om at “ting kan gå galt, og da må dere dekke tapene selv”, sier Karsbøl som er overbevist om at banker spekulerer i redningsaksjoner fra myndighetene, såkalt “moralsk hasard”.

La dem dø

Investeringsdirektør Peter Warren i WarrenWiclund er også skeptisk til å planene om å øke bankens utlån.

– Når bankene enten ikke vil, eller ikke er i stand til å gjøre jobben sin med hensyn til utlån, burde myndighetene i stedet fokusere på å revitalisere obligasjonsmarkedet. Dette må gjøres på basis av sunne økonomiske prinsipper, sier Warren.
Han mener man bør gjøre som på sykehusene og dele pasienten i tre kategorier: De som trenger øyeblikkelig hjelp, de som kan behandles gradvis og de som vil dø uansett.

– Hjelp til sistnevnte bør ikke gis, sier finansveteranen.

Ifølge Peter Warren vil en gjenoppliving av obligasjonsmarkedet føre til at investorene vende tilbake, konkurransen gjenopptas, prisene normaliseres og en fungerende markedsmekanisme vil bli gjenopptatt.

En bedrift som kan kjøpe tilbake sin gjeld for halve verdien vil både styrke balanse og soliditet, påpeker forvalteren og mener det ville vært en vinn-vinn-situasjon.

– I dag sys det puter under armene til bankene med skattebetalernes midler, og takken skattebetaleren får er nærmest utlånsstopp og økning av bankens marginer, sier legger han til.

Uholdbart

Mange av de fremste finans- og økonomiekspertene i verden, inkludert fjorårets Nobelsprisvinner i økonomi Paul Krugman, mener myndighetene i dagens situasjon ikke har annet valg enn ikke har annet valg enn å pøse på med statlige midler hvis en større katastrofe skal unngås.

Men at det er en risikabel manøver.

Den internasjonalt anerkjente finanseksperten Dr.Espen Gaarder Haug peker på dagens økonomi er basert på en kontinuerlig utlånsvekst, og hvis ikke vi fortsetter å blåse luft inn i låneboblen vil det sannsynligvis føre oss inn i en langvarig depresjon.

– Alle hjelpepakkene er stort sett til for å holde liv i dagens system. Men en gang vil boblen kunne bli så stor at selv om man prøver å løse den med nødlån eller innsprøyting av penger vil det ikke fungere. Det kan oppstå uventede konsekvenser og hele systemet kan kollapse. Jeg tror ikke vi er der denne gang, men det kan ikke utelukkes, sier Haug.

– Alternativet er å reformere pengesystemet helt fra bunnen av, konkluderer han.

Bank-problem?

Hvis du låner en million i banken og får problemer med å betale terminene har du et problem. Men hvis du har lånt en milliard har banken et problem.

Hva som om du låner tusen milliarder?

Vel, da er det myndighetenes (og skattebetalernes) problem. Mange banker har lånt adskillige tusen milliarder.

Blant de økonomiske aktørene sprer det seg frykt for at myndigheter i flere land skal bli ute av stand til å oppfylle sine gjeldsforpliktelser overfor utlandet, eller sine sosiale forpliktelser overfor innbyggerne, på grunn av de enorme krisekostnadene.

Svikter tilliten til et land og dens regjering kan nasjonens valuta bli verdiløs over natten.

Historien bekrefter dessverre at politikere svært ofte reagerer med panikktiltak i krisesituasjoner og gjør situasjonen mye verre.

La oss håpe at anstrengelsene for å redde banksystemet ikke blir enda et eksempel på det.